Det tok ikke lang tid før jeg fant de første moskusene. To dyr gikk rolig og beitet på de avblåste barflekkene. Av med sekk og pulk og frem med fotoutstyret. En ivrig fotoøkt ble unnagjort før dyrene oppdaget meg. Småskeptiske raste de da avgårde 50 meter før de stoppet opp og lurte på hva slags særing som forstyrret dem i matfatet. Dyrene virket litt for skvetne til at jeg fulgte på, det ble i stedet igjen på med sekk og pulk. Været begynte å bli litt småruskete så noen av bildene fikk da frem litt vinterstemning.
Ut over torsdagskvelden blåste det opp. Teltet lå i le for vinden, men det brølte over tretoppene. En liten sjekk med værvarslet rapporterte om utsikter til storm i fjellet. Greit nok at jeg ønsket meg moskus i snøstorm, men det var kanskje ikke full storm som var tanken. 
Lørdagen kom med govær, litt vind, men ingen snø i lufta. Veien var åpnet og uværet over for denne gang. Det var nok også mulighetene for de ruskete moskusbildene. Fant etter hvert en flokk på fire dyr, og noen bilder ble det da, men kanskje ikke helt slik jeg hadde håpt på. Totalt ble det imidlertid en flott tur, eller som man sier "alle var enige om at det hadde vært en fin tur". 
Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere at de finner kornstrå festet til styret eller bybyggkorn i fiskens mave. Da heter det de har seilet over Utrøst eller et annet av de huldreland som det går sagn om i Nordlandene. De viser seg bare for fromme eller fremsynte mennesker, som er i livsfare på havet, og dukker opp hvor ellers intet land finnes. De underjordiske som bor her, har åkerbruk og feavl, fiske- og jektbruk som andre folk; men her skinner solen over grønnere gressenger og rikere åkre enn noe annet sted i Nordlandene, og lykkelige er den som kommer til eller kan få se en av disse solbelyste øyer. "Han er berga" sier nordlendingen. En gammel vise i Peder Dass-manèr inneholder en fullstendig skildring av en øy utenfor Træna i Helgeland, Sandflesa kallet, med fiskerike kyster og overflod på alle slags vilt.
Således skal der også midt i Vestfjorden undertiden vise seg et stort, og flatt åkerland, som bare dukker opp så høyt at aksene er tørre; og utenfor Røst, på Lofotens sydspiss, fortelles om et lignende huldreland med grønne bakker og gule byggåkre; det heter Utrøst. Bonden i Utrøst har sin jekt likesom andre nordlandsbønder; undertiden kommer den imot fiskerne eller jekteskipperne for fulle seil, men i samme øyeblikk som de tror at de støter sammen med den, er den forsvunnet.
På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker, som hette Isak; han eide ikken annet enn en båt og et par geiter, som kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring i fjellene, men hele hytten hadden han full av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham. Det eneste han anket over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; det var en rik mann, som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran stavnen, og han trodde ikke annet enn at det var draugen, som sang liksalmen hans. Han ba Vårherre for kone og barn, for nu skjønte han hans siste time var kommet; best han satt og ba, fikk han se skimtet av noe svart, men da han kom nærmere, var det bare tre skarver, som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi dem. Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og så sulten og trett at han ikke viste sin arme råd, og satt nesten og sov med rorkulten i hånden; men rett som det var, skurte båten mot stranden og støtte. Da fikk han Isak kanskje øynene opp. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, åker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blomster og av gress, så søtt som han aldri kjent før. 
"Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst" sa Isak ved seg selv. Rett for ham lå en byggåker med aks så store og fulle at han aldri hadde sett maken, og gjennom den byggåkeren gikk der en smal sti opp til en grønn, torvsatt jordgamme, som lå ovenfor åkeren, og på toppen av gammen beitet en hvit geit med forgylte horn, og yver hadde den så stort som den største ku, utenfor satt en liten blårkledd mann på en krakk og smattet på en snadde; han hadde et skjegg så stort og langt at det nådde langt ned på brystet.
"Velkommen til Utrøst, Isak" sa kallen.
"Velsigne møtet, far," svarte Isak. "Kjenner I meg da?"
"Det kan nok være," sa kallen; "du vil vel ha hus her i natt?"
"Var det så vel, var det beste godt nok, far," sa Isak.
"Det er slemt med sønnene mine, de tåler ikke kristen mannlukt," sa kallen. "Har du ikke møtt dem?"
"Nei, jeg har ikke møtt anna enn tre skarver, som satt og skreik på en rekved-stokk," svarte Isak.
"Ja, det var sønnene mine det," sa kallen, og så banket han ut av pipen og sa til Isak; "Du får gå inn så lenge; duk kan være både sulten og tørst, kan jeg tenke."
"Takk som byr, far," sa Isak.
Men da mannen lukket opp døren, var det så gildt derinne at Isak ble rent forglant. Slik hadde han aldri sett før. Bordet var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og uer og dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt var. Isak han år og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt. Kallen han spiste ikke stort, og ikke sa han stort heller; men rett som de satt, hørte de et skrik og en rammel utenfor, da gikk han ut. Om en stund kom hann inn igjen med de tre sønnene sine; det kvakk litt i Isak i det samme de kom gjennom døren; men kallen hadde vel fått stagget dem, for de var nokså blide og godlynte, og så sa de at han måtte da holde bordskikk og bli sittende og drikke med dem, for Isak reiste seg og ville gå fra bordet; han var mett sa han. Men han føyde dem i det, og så drakk de dram om dram, og imellom tok de seg en tør av ølet og av mjøden; venner ble det og vel forlikte, og så sa det at han skulle gjøre et par sjøvær med dem, forat han kunne ha litt med hjem når han reiste.
Det første sjøværet de gjorde, var i en overhendig storm. En av sønnene satt ved styret, den annen satt ved halsen, den tredje var mellom romsmann, og Isak måtte bruke storøsekaret, så svetten haglet av ham. De seilte som de var rasgalne, aldri duvet de seilet, og når båten gikke full av vann, skar de opp på bårene og seilte den lens igjen så vannet sto ut av bakskotten som en foss. Om en stund la været seg, og de tok til å fiske. Det var så tykt med fisk at de ikke kunne få jernstenen i bunnen for fiskebergene, som sto under dem. Sønnene fra Utrøst trakk i ett vekk; Isak kjente også napp, men han hadde tatt sin egen fiskegreie, og hver gang han fikk en fisk til ripen, slapp den igjen, og han fikk ikke benet. Da båten var full for de hejm til Utrøst, og sønnene gjorde til fiksen og hengte den på hjell, men Isak klaget for kallen over at det var gått så ille med hans fiske. Kallen lovte det skulle nok gå bedre neste gang, og ga ham et par angler, og i det neste sjøværet trakk Isak like så fort som de andre, og da de var kommet hjem, fikk han tre hjeller fulle av fisk på sin lott. 
Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen han en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige ting. Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen, at han skulle komme igjen til jektutsettingen; han ville til Bergen med føring i annet stevne, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kurs han skulle holde, mår han skulle komme til Utrøst igjen. "Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du rett kurs," sa kallen. "Lykke på reisa."
Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.
Da tiden kom, møtte han Isak frem til jektutsettingen, Men slik jekt hadden han aldri sett før; den var to rop lan, så når styrmannen. spm sto og hold utkikk på styremannsfjelen i forstavnen, skulle rope til rorkaren, så kunne ikke karen høre det, og derfor hadden de satt en mann midt i fartøyet også, like ved masten, som ropte styrmannens rom til rorskaren, og enda måtte han skrike alt det han orket. Den partenIsak eide, la de forut i jekten, selv tok han fisken av hjellene, men han kunne ikke skjønne hvordan det gikk til, støtt kom det ny fisk på hjellene istedenfor den han tok bort, og da de reiste, var de likeså fulle som da han kom.
Da han kom til Bergen, solgte han fisken sin, og han fikk så mange penger for den at han kjøpte sen en ny jekt i full stand med ladning, og alt det som til hørte; for det rådet kallen ham til. Og sent om kvelden før han skulle reise hjem, kom kallen ombord til ham og ba ham at han ikke skulle glemme dem som levde etter naboen hans, for sel var han blitt, sa han, og så spådde han Isak både hell og lykke med jekten. "Alt er godt og allting holder som i været står," sa han, og dermed mente han st det var en ombord som ingen så, men som stødde under masten med ryggen sin når det knep.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor den kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt, når han satt opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og stø, og det var dans i jektevengen.
